Jeg ble mobbet

Det er en del av meg som jeg aldri egentlig har delt med dere, det er perioden i livet mitt frem til 10 klasse. Jeg har vært flink å sperre den inn i meg helt frem til nå, men etter en god prat med flere av mine nærmeste, psykologer osv- bestemte jeg for at jeg ville dele historien min med dere. 

Det er altfor mange individer som hver dag opplever å bli mobbet, det er et reelt samfunnsproblem og dessverre føler mange at det er litt tabu å snakke om. Jeg har derfor innsett at det er viktig å snakke om og det har motivert meg til å dele min historie her på bloggen. 

Selve mobbingen startet i første klasse, og den pågikk som sagt frem til slutten av ungdomskolen. Jeg har alltid vært litt sjenert, brukt briller og ikke så flink i sport, og det var slik det begynte. Det hele startet med små kommentarer og stygge kallenavn fra flere personer, gjerne så offentlig som mulig. Jeg husker at fra den første gangen tok jeg meg nær av det, men litt etter litt ble jeg mer og mer usikker på meg selv, og ting sank sakte inn.

Jeg ble så usikker på meg selv og jeg fikk problemer når vi skulle ha gym eller svømming. Det å vise kroppen min offentlig når jeg visste at ting ble kommentert gjorde veldig vondt. Jeg elsket å være i vannet sammen med de andre, men det var i garderoben jeg alltid var redd/skremt. Jeg prøvde å kompensere det med å skjule meg bak litt for store klær. Det førte til større fokus på meg, og når vi skulle dusje ble jeg latterliggjort.

Jeg husker det var en veldig vond tid, og jeg viste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Lærerne gjorde ikke  mye, og jeg hadde store problemer med å komme meg på skolen. Skolen jeg gikk på var stor, men det var umulig for meg å gjemme meg. Mobberne fant meg alltid, og da var det nesten ikke vits for meg å prøve å finne et gjemme sted. Hva kunne jeg gjøre? Det var ikke bare å bytte skole midt i skoleåret, så det pågikk. 

Min mor og far har alltid støttet meg og vært her for meg uansett hva det skulle være, og det er de selvfølgelig den dag i dag.  Jeg satt inne med mye sinne og frustrasjon, men jeg klarte ikke å få det ut. Jeg var så og si konstant lei meg, og hadde ikke særlig mange jeg kunne kalle for venner. Fremføringer var noe av det verste jeg viste om, og jeg gruet meg alltid hver gang vi skulle ha fremføringer, men det jeg likte var musikk. Jeg elsket å synge, og der følte jeg meg "fri".  Jeg hadde vanskeligheter med å snakke med voksne, men også vanskeligheter å snakke med medelevene.  

Ellers i hverdagen følte jeg meg alene, ensom. Det å stå alene med store utfordringer er noe jeg da har blitt vant med og lært meg å takle.

Jeg husker en av de gangene jeg snakket med læreren fordi jeg endelig klarte å fortelle hva som skjedde meg både før og etter skolen. Jeg fortalte i detalj hva som ble sagt og gjort til meg og klarte på en eller annen måte å formidle all smerten , usikkerheten og sinne jeg satt inne med. Hun ble min største støttespiller frem til 8 klasse. Det første de gjorde var å prøve å formidle om at mobbing ikke var greit.

Jeg fikk nesten ikke oppfølging på skolen før i 8 og 9 klasse, men jeg fikk snakket med en barnepsykolog og det hjalp meg. Det fokuset jeg fikk var både positiv, men også litt negativt når jeg tenker over det. Jeg lærte meg å reflektere og tenke, men det førte på en måte også at jeg følte meg litt mer som et offer. Jeg mener at skolene ikke gjorde nok i min situasjon, og jeg kan vell heller si at de ikke gjorde noen ting. De tok ikke situasjonen på alvor, selv om jeg hadde noen samtaler med sosiallærer. Foreldrene mine og mange andre gjorde en super jobb,  og det er jeg så utrolig takknemlig for den dag i dag. 

Det har vært veldig vondt å dele dette, men jeg håper dette innlegget kan motivere individer som har det vondt til å innse at det ikke er dem det er noe galt meg, og man er ikke alene i kampen mot mobbingen.

Selv om en del av oppveksten har vært vondt, har den formet meg som den personen jeg er i dag. Livet mitt er vakkert, fylt med masse glede og nydelige mennesker. Det er i motbakker det går oppover. Ta vare på hverandre, og vis kjærlighet.

Hva er din historie?

Laura

#Skole #oppvekst #mobbing #stoppmobbing #solidaritet #kjærlighet

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Marie

07.09.2017 kl.11:34

Veldig trist å lese... Mobbing er ikke lett og selv har jeg vært ett offer. Det var veldig fint skrevet og modig å dele med oss. :)

Laura

07.09.2017 kl.11:37

Marie: Tusen takk! :)

Skriv en ny kommentar

Laura

Laura

22, Skedsmo

Hei! Eierne av denne bloggen er Barbara (49) og Laura ( 22). Våre hovedtemaer som blir skrevet på denne bloggen er samfunnet, helse og politikk. Det vil bli skrevet innlegg både på norsk og fransk. Du er mer enn velkommen til å følge oss, og dersom du lurer på noe- ikke nøl med å spørre. Bonjour! Dans notre blogg, nous allons ércrire des textes en francais et en norvègien sur les thèmes suivants: santé, société et politique. Vous êtes les bienvenue à nous suivre sur notre blogg et n'hésitez pas à nous contacter si vous vous posez des questions.

Kategorier

Arkiv

hits